Jeg hadde ikke tenkt at jeg engang skulle bevege meg inn på landsdekkende nettaviser i disse dager, men så gjorde jeg det likevel. Og jeg er langt forbi "litt overgitt". Jeg kommer i en alder av 30 år til å bruke uttrykket "ungdommen nå til dags", et uttrykk jeg pleier å prøve å unngå å bruke i fullt alvor. Men jeg gjør et unntak i dag.
Ungdommen nå til dags!!
JUSTIN BIEBER??!!?!
Hva i svarte faen er det som skjer med verden??
"Tidenes største artist"? Hæ? Hva har jeg gått glipp av?
Er det kun jeg som har hørt Elvis Presley? Johnny Cash? Bruce Springsteen? Freddie Mercury? John Lennon? Bob Dylan? Jimi Hendrix? Michael Jackson?
For helvete, jeg er på nippet til å dra inn Jan-Werner her!
Det er mulig jeg har blitt gammel, eller det er mulig jeg bare skulle ønske at alle kunne kjenne den samme gode følelsen som jeg får når jeg hører Dire Straits' "Romeo and Juliet" eller Springsteens "Human Touch" og i løpet av ett sekund er tilbake til å være 12 år og stå andaktig foran mammas platespiller og se vinylen spinne rundt og rundt mens musikken fyller ørene.
For alt jeg vet er det jo mulig det er jeg som tar feil her. At "I was like, baby baby baby oooooh..." egentlig er noe større enn det ser ut til ved første øyekast. At det kanskje egentlig har en dyp mening som jeg ikke er i stand til å forstå, at DET faktisk er det største som har skjedd i musikkhistorien og at det bare skulle mangle at Norges hovedstad blir en kokende gryte av ungdom som utsetter seg selv for livsfare?
Vi snakker jo tross alt om tidenes artist her. Det sies ihvertfall så. Men...
JUSTIN BIEBER!!!!
Jeg så et intervju med tre såkalte "Beliebers" (ja, for det har jo sågar blitt et begrep!) som presterte å uttale noe sånt som dette: "Det er så bra at han kom til Norge... Bare å tenke at nå er han i Norge og det er jeg også... at han puster inn den samme luften som meg!!" og "Vi har ikke sett ham enda, men vi har sett livvakten hans, og var nesten like starstuck, altså. Og så har vi sett capsen hans...".
Jeg er nesten tom for ord.
Det uttales også; "Så kom det en politimann og sa at Justin kom ikke så vi skulle bare gå, og bare liksom TO minutter etter at vi var gått så løp alle den veien for at han kom allikevel, og jeg bare gikk bort til han politien og sa liksom hallo, LØY du til meg eller?? Og han sa nei, det gjorde jeg ikke, og jeg bare halloooo, du sto jo nettopp I TRYNET mitt og sa at han ikke kom, liksom!!". Hun avslutter med å riste litt oppgitt på hodet over den dumme politimannen som tydeligvis var på jobb den dagen kun for å gjøre livet surt for henne, når sannheten er at han antakelig gjorde så godt han kunne for å unngå at den samme jenta eller noen av hennes fellow Beliebers ble trampet ihjel eller påkjørt i jakten på et lite glimt av en 18 år gammel gutt som ser ut som en 12 år gammel jente.
Det begynte med å handle kun om hvordan jeg synes det er et hån mot et uvisst antall musikere å kalle Justin Bieber "tidenes artist", men idet jeg så videre på videoen endret det seg plutselig til å handle om noe annet.
For at jeg halvveis på spøk kunne sagt at hadde det vært min datter som hadde antydet at hun ble starstruck av å se capsen til Justin Bieber så hadde hun fått husarrest, det er en ting.
Men for å gjøre litt alvor av det så må jeg si at jeg klarer ikke engang å sette ord på hvordan jeg skulle ha reagert hvis jeg hadde hatt et ord med i laget i livene til noen av de unge jentene som duppet rundt i Bjørvika i går i små barne-gummibåter som ikke kunne være mer enn halvannen meter lange. Den typen som er laget som leketøy for barn og har advarsler som "Må bare brukes på grunt vann og under nøye oppsyn av voksen" skrevet over hele seg. Og Justin Bieber ville vel aldri kaste et ekstra blikk på noen som har på seg redningsvest, vel? Det gikk kaldt nedover ryggen på meg bare av å se på.
Da snakker vi ikke musikk eller ikke musikk lenger, da snakker vi ren galskap!
Når man ser forbi det (for meg, triste) faktum at denne lille tassen får titusener til å gå fullstendig av skaftet ganske enkelt ved å befinne seg innenfor landegrensen, hvor i helvete er de som skal ha ansvar for sikkerheten under et sånt arrangement?
Her kan og bør man selvfølgelig også svinge videre inn på "Foreldre nå til dags". For om det er ille at sikkerhetstiltakene såvidt jeg kan se var elendige her når det gjelder de som sto som sild i tønne på operataket og svimte av som fluer med bare et provisorisk gjerde mellom seg og vannet, så la meg holde meg i gummibåtene litt til. Jeg synes nemlig det er direkte urovekkende at de ungdommene det gjelder ikke skjønte eller ikke tenkte over hvor farlig dette egentlig kunne blitt.
Jeg kan nemlig ikke se for meg at noen synes det er verdt å drukne for å få se en konsert, ikke engang med Justin Bieber.
Jeg tør ikke å tenke på hva som hadde blitt reaksjonen fra mine foresatte om jeg i en alder av 14-15 år hadde lagt ut på Oslofjorden i et lite, luftfyllt gummistykke. Jeg tipper jeg ville ha fått passet ettertrykkelig påskrevet, for å si det pent. Fordi de ville ha ment at jeg burde visst bedre enn som så.
Og det med god grunn!
Spørsmålet jeg til slutt ender opp med er ikke bare forbi Justin Bieber, det er forbi gummibåtene også.
Hvor mye skal man kunne kreve at ungdommer i en viss alder har grunnlag for å tenke seg frem til? Hvor ansvarlige skal man kunne kreve at de er?
Jeg vet de ikke er voksne, men er ikke det vi ser her litt tynt? Og hvem sin feil er isåfall det?
Er det i ferd med å vokse opp en generasjon som når voksen alder uten å lære å ta ansvar for egne handlinger, eget liv og egen helse? Som ikke lærer å tenke på konsekvensene av ting de sier og gjør?
Og skal vi plutselig kreve av dem at de skal være i stand til å gjøre det over natta når de på papiret er blitt voksne? Uten at de har fått det grunnlaget som skal til? Er ikke det blodig urettferdig?
Er ikke det å bli voksen en gradvis prosess som man trenger hjelp og rettledning til for å gå igjennom på best mulig vis? Blir de skjermet ihjel? Blir de ofre for misforstått "snillisme"?
Blir alt av ansvar bare kastet rundt uten at noen faktisk griper tak i det?
Hvis en av disse jentene i gummibåtene hadde druknet i går, hvor hadde pekefingeren blitt rettet i etterkant? Og hvor hadde det vært riktig å rette den?
Jeg har selvfølgelig ikke noe fasitsvar på det. Antakelig finnes det ikke, og jeg har ikke barn i det hele tatt og vet godt at om et fasitsvar finnes så kommer det ihvertfall ikke fra meg.
Men jeg synes likevel dette er spørsmål som det er verdt å tenke litt over. Om ikke annet fordi det er sunt å tenke.
Jeg tillater meg å trekke en parallell til et eksempel innenfor et felt jeg kan. Heller ikke her kan jeg alt, og det vil jeg aldri kunne heller, men det er et av få felt, kanskje det eneste, hvor jeg føler meg stødig på at jeg kan nok til å kunne ha en kvalifisert mening. Hest.
Dette minner meg nemlig om en historie jeg en gang hørte om noen som hadde en ung hest som var litt sprelsk av seg, som unge hester ofte er. Eierne slet litt med å håndtere hesten til tider, så teorien ble at det ville nok bli bedre etterhvert som hesten ble litt eldre og litt mer erfaren.
I utgangspunktet en god teori, også en hest trenger tid på å få bli voksen, og det er utrolig for en ukomplisert og grei hest man kan få hvis man jobber for det en stund i form av å gi den nettopp oppdragelse og rettledning. Å vise den at uønskede handlinger får konsekvenser, og mest av alt å legge til rette for at den selv av fri vilje skal utføre de handlingene som ønskes. Det man til slutt ideelt sett står igjen med er en situasjon hvor man selv har klart å framstå som en stabil og god leder, som har en hest som stoler på en og et samarbeid som fungerer trygt og sikkert for begge parter, og ikke minst en hest som er trygg å omgås for andre mennesker. Om man ikke alltid når helt opp til idealet så kan man fortsette å prøve å jobbe for å få det best mulig ut fra de forutsetningene man har, for ingen mennesker er like, og ingen hester heller. Visst kan det være vanskelig, men det er ikke umulig. Det krever jobb, men det betaler seg.
Jeg har gjort det selv, derfor er ikke dette noe jeg tror eller noe jeg synes, det er noe jeg vet.
Og, kort sagt: min hest - mitt ansvar. Og hvis hesten ikke oppfører seg som jeg ønsker (innenfor grensene for hva det er rimelig å kunne forvente av den, selvfølgelig), så er det ikke hesten det er noe galt med, det er jeg som ikke har kommunisert godt nok med den.
Så over til hva de gjorde i dette tilfellet. De satte hesten ut på jordet og lot den stå der, i påvente av at den skulle bli eldre og mer erfaren, slik at den ble lettere å ha med å gjøre....
Jeg ville undervurdere enhver som leser dette hvis jeg skulle forklare nærmere hvor idiotisk akkurat dette var, det snakker for seg selv og vel så det. Og om det kan være skummelt nok når det gjelder en hest, så er det intet mindre enn hårreisende om det gjelder de som skal overta samfunnet vårt.
All negativitet til side, la oss ta en trall helt på tampen: I was like, baby baby baby oooooh....
